…når man oppdager at man er i ferd med å presse ut ansiktsrens på tannbørsten

Grått og overskyet utenfor vinduet, men fred og lykke i hjertet

(Anser det ikke som nødvendig å utdype hvilken av de to som har mest å si på om dagen er vakker eller ei )

Jada, jada… Så har det plutselig gått veeeldig lang tid uten at jeg har blogget. Har delvis ikke hatt tid, og også mye mer spennende ting å bruke tiden min på når jeg først har vært i nærheten av data, for å si det sånn… (hehehe ). Men lurer på om jeg er på vei inn i en “blogging er gøy”-fase igjen?? Vi får se, vi får se…

Det har gått litt i ett med jobb i det siste, og har ikke hatt tid til å tenke. Særlig etter påske har det vært fullt av viktige deadliner osv, og de fleste dager har jeg vært på jobb til forbi leggetid for å bli ferdig med alt. Sikkert spesielt krevende siden jeg har ansvar for 10.klasse, som har mange avsluttende prøver, eksamener og karakterer som skal settes. Men idag hadde jeg mulighet til å ta en frikveld uten å ha en horde presserende arbeidsoppgaver hengende over meg. Med en etterlengtet anledning til å gjøre hva jeg ville, skulle man tro at det siste jeg tenkte på var ting som hadde med jobb å gjøre, men neida… 

Ble kjempetrist over at det bare er noen få uker igjen til tiendeklassingene mine skal slutte. Det at sommerferien snart er her, er en delt glede. Det har vært et utrolig stressende  og krevende år, og det blir fantastisk med en lang pustepause hvor jeg bare kan nyte livet og gjøre som jeg vil. Men samtidig er det vanskelig å se frem til ferien fordi den setter et endelig punktum for daglig samvær med tolv mennesker som er herlige og unike på hver sine måter, og som jeg har blitt veldig glad i. Skulle ønske jeg ikke ble så glad i elevene mine, slik at det hadde vært lettere å gi slipp på dem. Av alle utfordringene jeg har møtt i år, føles det å la “barna mine” dra sin vei som den største. Men i det minste er jeg takknemlig for at jeg ikke trenger å gi slipp på alle på én gang. Åttende- og niendeklassingene kommer heldigvis til å være der også etter at sommerferien er over.

Det må være en utakknemlig jobb å være regn, speselt i nærheten av slike uttalte soltilbedere som meg. Når værmeldingen studeres, er det stor sol som får frem jubelropene, ikke skyene med dråper. Men når det kommer til stykket er jeg egentlig veldig takknemlig for at det regner av og til. (Det må dog bemerkes at det ikke skal regne for ofte, og at regndråpene helst bør falle rett nedover istedenfor bortover (=nedbør og sterk vind samtidig) slik det gjorde på den kanten av landet der jeg vokste opp.) Det er på sin plass med en hyllest til regnet. Så herved følger 15 situasjoner/opplevelser o.l. der regn er best:

1. Beroligende lyd
2. Man kan senke skuldrene, slappe av og puste ut. Ikke noe “følt press” om å være i krampaktig godt humør for å passe inn i omgivelsene, slik som i strålende sol
3. Man kan gjemme seg litt for verden (f.eks under en paraply) og tenke i fred selv om man er ute blant andre folk
4. Få ting som slår en gåtur i skumringen med lett regn når man har mye å tenke på eller snakke med Gud om
5. Dersom man går på en øde vei og synger eller snakker høyt med Gud, og plutselig møter folk (som sannsynligvis antar at man er helt skrullete), kan man gjemme seg under paraplyen idet de går forbi (mens man ler for seg selv)
6. God bok, tekopp, pledd, rolig bakgrunnsmusikk (eks. Sarah Brightman) og stearinlys, mens regndråpene treffer bakke utenfor vinduet. (Obs: her funker det også med stormregn)
7. Perfekt når man er så daff at man ikke orker å finne på noe en fridag. Kan bare ligge i senga og se filmer e.l., man må ikke ut og “nyte sola når den først er der”
8. Perfekt også når man trenger ryddedag, vil sy/redesigne klær eller vil drive med andre innendørs hobbier
9. Utrolig frisk luft. Alt blir nytt på en måte, naturen lukter annerledes
10. Helt annen synsopplevelse i forhold til i sol hvor man går og myser og alt blir veldig lyst. (De to synsopplevelsene kan ikke rangeres da; jeg er veldig glad i å se solstråler falle på ting også!)
11. Når man f.eks er på vei hjem (uten paraply) og det plutselig begynner å styrtregne. Bare å gi opp med det samme: man blir klissvåt på få minutter allikevel, så like greit å bare nyte det. Danse med regn i ansiktet, hoppe i sølepytter og rulle seg i vanndammer (ok, har ikke prøvd rullingen da…)
12. Å gå tett under samme paraply (forutsetter lett nedoverregn).
13. Når det er så varmt (både i luft og vann) at man kan bade mens det regner, og svømme lenge uten å bli kald (funker seff. også i sol, bare annerledes opplevelse)
14. Når man ligger i et vanntett telt og skal sove, og hører regnet mot teltduken. Utrolig søvndyssende, evt. praktisk dersom man har en samtale som man ikke vil at alle i naboteltene skal høre.
15. Gratis bilvask

Disse punktene nytes selvfølgelig mest når værmeldingen lover flere uker med strålende sol og varme fra og med neste dag

Har akkurat sett filmen om Keith Green for første gang, og gråter… Flere år siden jeg først ble rørt over historien, livet hans og sangene hans. Ekstra sterkt å se det på film, kanskje nettopp fordi han har inspirert meg så mye allerede. Veldig trist at han døde så ung (og synd på Melody++), men er enda mer rørt av den radikale lengselen etter Gud som han hadde, samt hvordan han lot Gud bruke ham den tiden han levde. Vil også leve sånn, søke Gud over alt annet, og ikke gi meg med mindre. Og lengter etter å kjenne mennesker som ser det på den måten. Kristne lengter ofte etter så mangt, uten at det i seg selv er galt (eks. ha de riktige svarene, leve i tråd med Guds regler, løse profetier, få flest mulig til å tilhøre samme kirkesamfunn som dem selv osv). Men skulle ønske jeg la merke til flere som lengtet etter Gud Selv.

Keith har skrevet mange utrolig bra sanger, deriblant denne:

Like a foolish dreamer, trying to build a highway to the sky

All my hopes would come tumbling down, and I never knew just why

Until today, when you pulled away the clouds that hung like curtains on my eyes

Well I’ve been blind all these waisted years I thought I was so wise

But then you took me by surprise

Like waking up from the longest dream, how real it seemed

Until your love broke through

I’ve been lost in a fantasy, that blinded me

Until your love broke through

All my life I’ve been searching for that crazy missing part

And with one touch, you just rolled away the stone that held my heart

And now I see that the answer was as easy, as just asking you in

And I am so sure I could never doubt your gentle touch again

It’s like the power of the wind

Like waking up from the longest dream, how real it seemed

Until your love broke through

I’ve been lost in a fantasy, that blinded me

Until your love broke through

(Keith Green, Todd Fishkind & Randy Stonehill)

Jeg skulle bare ut på den vanlige halvtimes joggeturen ikveld, og til og med det var litt stress. I forkant var jeg så trøtt at jeg et øyeblikk vurderte å utsette joggingen til imorgen. Ironisk nok endte jeg opp med å spontant løpe i en hel time istedenfor en halvtime! Bakgrunnen var at da joggeturen nærmet seg slutten, møtte jeg en venninne på sykkel, og jeg var rett og slett ikke klar for å avslutte samtalen så raskt. Dessuten var jeg ikke spesielt sliten akkurat da, til tross for bra tempo, så motivasjonen for å ta en ti minutters lengre joggetur var tilstede. Ti minutter ble til femten, og plutselig ble det kult å se om jeg kunne greie en hel time, noe som gikk overraskende lett! Helt på slutten kunne jeg ane at muskulaturen i bena nok hadde fått kjørt seg litt, men formen og psykisk føltes helt på topp. Mye bedre enn 10-15 min ut i joggeturen. Vi snakket om at man ofte kommer over en slags kneik etter en halvtime, og det slo meg hvor tåpelig det i så fall er at jeg til vanlig gir meg rundt den tiden. I tillegg ble jeg nysgjerrig… Hvor lenge kan jeg løpe uten å bli helt utslitt? Er kanskje halvmaraton innen rekkevidde med mindre hardtrening enn antatt? Vi får se, vi får se…

Kanskje har jeg alltid lengtet. Allikevel var det først for nesten syv år siden det begynte for fullt. Sommeren 2002, en sommer som overrasket både på godt og vondt. Mens jeg innvendig vred meg i smerte, skyldfølelse, uverdighet og ensomhet, møtte jeg ham. Han så det jeg greide å skjule for de rundt meg, han kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv. Allikevel betraktet han meg på en måte som var så totalt forskjellig fra hvordan jeg betraktet meg selv. Hans blikk var så fylt av anerkjennelse og varme, han fikk meg til å føle meg så sett og elsket som ingen andre har greid, verken før eller siden. Samtidig har jeg heller aldri møtt noen som har gjort større inntrykk på meg. Ingen jeg heller ville ha høstet anerkjennelse fra enn ham.

Jeg trodde det kom til å bli lett å opprettholde et nært vennskap med ham når jeg først hadde opplevd hvordan han var.  Men minner blekner, og  når det er lenge siden sist vi har møttes, kan det være vanskelig å huske hvorfor han er så viktig for meg. Allikevel, lengselen glemmer ikke. Nå når jeg vet hvor meningsfullt det er å kjenne ham, greier jeg ikke å være tilfreds uten, selv om jeg skulle oppnå alt det folk rundt meg ser ut til å søke lykken i. Har erfart nok til å vite at for meg kan verken fantastiske venner, drømmejobb, bra menighet, vakkert sted å bo, eller en skikkelig kjekkas (også dersom det skulle dukke opp en som tilfeldigvis viste seg å være perfekt match OG innen rekkevidde) møte den dype lengselen og utilfredsheten. Det er det bare én som greier.

Siri er utrolig kul! Og forøvrig en av de få menneskene jeg kan dele en twistpose med uten å få altfor stor konkurranse om favorittbitene mine.

Det er utenfor min fatteevne hvordan kokos og marsipan kan havne øverst på hennes liste. Selv om prioriteringen på min liste varierer litt fra tid til annen, er det de to bitene som alltid blir liggende igjen til slutt hos meg. Hun på sin side har svært vanskelig for å forstå hvordan jeg kan være så begeistret for banansjokoladen som jeg er (selv om den ikke havnet på topp på listen min idag, har den tidligere vært favoritten min).

For mer om kule ting man kan gjøre med en twistpose, se http://siriroland.blogspot.com/2009/03/spre-twist-spre-glede.html :-)

Har mistet taket på blogging. Jeg mener; hva er egentlig vitsen? Mye av det jeg tenker blir for personlig til å publisere for Gud vet hvem, eller bare rett og slett uinteressant for andre enn meg selv. Skal jeg ha en blogg som kan spores tilbake til meg, er det ikke alt mulig jeg vil offentliggjøre. Kunne selvfølgelig blogget helt anonymt, uten å linke til bloggen noe sted, men så er det hyggelig å ha en blogg som venner og kjente vet er min også da.

Har flere venner som mestrer det med blogging helt perfekt. Spesielt ei venninne som ser ut til å kombinere de to kategoriene veldig bra. Hun skriver under fullt navn, og har med bilder o.l., og er allikevel så åpen om livet sitt at jeg bare må beundre henne. Det er sånne blogger som er mest givende å følge med på, etter min mening. Mens min blogg verken blir fugl eller fisk… :-I Tror egentlig jeg egner meg mye bedre i den gode gamle dagboksjangeren, der jeg kan øse ut hjerte og sinn i en skrivebok som i utgangspunktet ikke skal leses av andre enn meg selv.