Kanskje har jeg alltid lengtet. Allikevel var det først for nesten syv år siden det begynte for fullt. Sommeren 2002, en sommer som overrasket både på godt og vondt. Mens jeg innvendig vred meg i smerte, skyldfølelse, uverdighet og ensomhet, møtte jeg ham. Han så det jeg greide å skjule for de rundt meg, han kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv. Allikevel betraktet han meg på en måte som var så totalt forskjellig fra hvordan jeg betraktet meg selv. Hans blikk var så fylt av anerkjennelse og varme, han fikk meg til å føle meg så sett og elsket som ingen andre har greid, verken før eller siden. Samtidig har jeg heller aldri møtt noen som har gjort større inntrykk på meg. Ingen jeg heller ville ha høstet anerkjennelse fra enn ham.
Jeg trodde det kom til å bli lett å opprettholde et nært vennskap med ham når jeg først hadde opplevd hvordan han var. Men minner blekner, og når det er lenge siden sist vi har møttes, kan det være vanskelig å huske hvorfor han er så viktig for meg. Allikevel, lengselen glemmer ikke. Nå når jeg vet hvor meningsfullt det er å kjenne ham, greier jeg ikke å være tilfreds uten, selv om jeg skulle oppnå alt det folk rundt meg ser ut til å søke lykken i. Har erfart nok til å vite at for meg kan verken fantastiske venner, drømmejobb, bra menighet, vakkert sted å bo, eller en skikkelig kjekkas (også dersom det skulle dukke opp en som tilfeldigvis viste seg å være perfekt match OG innen rekkevidde) møte den dype lengselen og utilfredsheten. Det er det bare én som greier.
Me like
Tusen takk!