Det har gått litt i ett med jobb i det siste, og har ikke hatt tid til å tenke. Særlig etter påske har det vært fullt av viktige deadliner osv, og de fleste dager har jeg vært på jobb til forbi leggetid for å bli ferdig med alt. Sikkert spesielt krevende siden jeg har ansvar for 10.klasse, som har mange avsluttende prøver, eksamener og karakterer som skal settes. Men idag hadde jeg mulighet til å ta en frikveld uten å ha en horde presserende arbeidsoppgaver hengende over meg. Med en etterlengtet anledning til å gjøre hva jeg ville, skulle man tro at det siste jeg tenkte på var ting som hadde med jobb å gjøre, men neida…
Ble kjempetrist over at det bare er noen få uker igjen til tiendeklassingene mine skal slutte. Det at sommerferien snart er her, er en delt glede. Det har vært et utrolig stressende og krevende år, og det blir fantastisk med en lang pustepause hvor jeg bare kan nyte livet og gjøre som jeg vil. Men samtidig er det vanskelig å se frem til ferien fordi den setter et endelig punktum for daglig samvær med tolv mennesker som er herlige og unike på hver sine måter, og som jeg har blitt veldig glad i. Skulle ønske jeg ikke ble så glad i elevene mine, slik at det hadde vært lettere å gi slipp på dem. Av alle utfordringene jeg har møtt i år, føles det å la “barna mine” dra sin vei som den største. Men i det minste er jeg takknemlig for at jeg ikke trenger å gi slipp på alle på én gang. Åttende- og niendeklassingene kommer heldigvis til å være der også etter at sommerferien er over.
