I tilfelle du lurte, så kan jeg si at nei, jeg pleier vanligvis ikke å jogge rundt Sognsvann iført:
Vinterstøvler
Tykk jakke
Dongeribukse
Håndveske(!)
Men det var jo seriøst altfor kaldt til å bare gå tur, slik jeg egentlig hadde tenkt (…bhrr…) Forventet å få mange rare blikk i løpet av joggeturen, men de andre jeg traff så ikke ut til å ense det engang. Bra at det i det minste var en som var våken nok til å få med seg galskapen, kult at du catchet humoren :-)
(PS: Ikke bli altfor inspirert av antrekket; joggesko og treningsklær (og ingen veske) er så absolutt å anbefale…! )
Siste uken har det gått litt mer opp og ned enn vanlig, og dagen idag var kjip. Riktig og viktig å kjenne på alle følelser, ikke bare de gode, men trengte en påminnelse om at det triste ikke er så altoppslukende og evigvarende som det kan virke som mens det står på. Og det er rart altså, hvor raskt ting kan snu. Har hatt en fantastisk kveld rett og slett! Aldeles ikke som tenkt, men så mye bedre enn jeg kunne forestilt meg! Livet kan være herlig uforutsigbart til tider!
Har tenkt en del på hva som virkelig er viktig i livet den siste tiden, og en av de mest verdifulle tingene i livet er bestevenner. Mennesker man kan snakke om alt med, som hører og viser forståelse, som ikke dømmer, som er der uten å trekke seg unna samme hva man sier eller gjør. Det å ha ordentlige bestevenner (slik jeg definerer det idag) var noe jeg måtte lære meg til for fem -seks år siden (og det er antagelig noe av det mest essensielle jeg har lært noen gang!!). Å tørre å slippe folk virkelig dypt inn på meg, snakke om det jeg sliter mest med, eller er flauest over. Det er noe utrolig verdifullt i det å være kjent og allikevel likt. Eller kanskje skal jeg heller si “nettopp derfor likt”. For det er når folk tør å åpne seg og snakke om mer enn de overfladiske tingene at jeg blir dypest glad i dem. Men det krever mot å ta sjansen på å være et ekte, levende menneske, og ikke bare vise det man vil at andre skal se. Og selvfølgelig kan man ikke åpne seg fullstendig for alle man møter. Det er etter min mening både naturlig og sunt at man trenger tid på å utvikle den nødvendige tilliten. Allikevel skjer det noen ganger at man plutselig befinner seg i en utrolig meningsfull og åpen samtale, nettopp fordi en eller begge har tatt sjansen og dermed satt fart på prosessen. Idag har jeg fått en ny bestevenn, og hun bor attpåtil i bare 5-10 minutters gangavstand fra meg! Det er en mye større gave enn jeg kunne forestilt meg da jeg våknet idag tidlig, eller da jeg var lei meg i formiddag. ”Danset” hjemover (altfor sent ) mens store snøflak dalte ned rundt meg, og tenkte på hvor utrolig heldig jeg er og hvor bra jeg har det. Et øyeblikks klarhet om hvor sinnsykt mye jeg har å være takknemlig for, og hvor ofte jeg tar de tingene for gitt. For eksempel (i uprioritert rekkefølge):
Helt fantastiske bestevenner (hvorav flere nå bor i samme by, så vi kan treffes ofte). Hva hadde vel livet vært uten dere?!!
En haug av andre venner og mennesker som er i eller innom livet mitt. Spennende mennesker, folk jeg gjerne skulle ha blitt bedre kjent med. Folk som gjør meg glad, inspirerer meg, bryr seg eller har en annen betydning, antagelig ofte uten at de er klar over det selv
At jeg er sunn og frisk, og har bein som jeg kan jogge med. Og at jeg bor et sted der jeg kan jogge stort sett hele året, og også etter at det er mørkt.
Mitt utrolig estetiske nabolag, og idyllisk snøfall på hjemveien ikveld
Foreldre som elsker meg, og en herlig familie (veldig sprø på sin måte)
At jeg på nåværende tidspunkt har utviklet meg på måter og områder jeg ikke hadde våget å drømme om på ulike tidspunkt tidligere i livet. Det har slett ikke vært opplagt at jeg skulle få det så sinnsykt bra som jeg har gjort.
En variert og meningsfull jobb, hvor jeg aldri får tid til å kjede meg
At de som har hatt tilgang til hjertet mitt på et eller annet tidspunkt, har behandlet det skikkelig. Føler meg utrolig heldig som aldri har falt for noen duster, og kan (for å stjele Helen Mirrens ord) si om dem at “de har forlatt meg som en bedre person enn da vi møttes”. Respekt!
Gud som har vist seg å være mer enn et teoretisk tankeeksperiment. En virkelig venn som er der når det gjelder, som alltid har vist forståelse selv når jeg har vært litt på trynet, og som har hjulpet meg gjennom utallige situasjoner og nedturer. Herlighet, hvis det er noen som virkelig har forstått at ubetinget kjærlighet og vennskap er det eneste som kan forandre mennesker, så er det Ham!!!
Til slutt: takk til alle nevnte, og tre ganger HIPP HURRA for dere og for livet!!!
Har stått på hendene (og også stått på hodet) for første gang på over 20 år!! Riktignok inntil vegg, og med krakk til å komme meg opp, men allikevel en sykt stor bragd (fra mitt perspektiv, hvertfall ;-) ) Dette hadde jeg seriøst aldri trodd jeg skulle få oppleve…gjett om jeg er stolt, hihihi!!!
Jada, jada… Så har det plutselig gått veeeldig lang tid uten at jeg har blogget. Har delvis ikke hatt tid, og også mye mer spennende ting å bruke tiden min på når jeg først har vært i nærheten av data, for å si det sånn… (hehehe ). Men lurer på om jeg er på vei inn i en “blogging er gøy”-fase igjen?? Vi får se, vi får se…
Det har gått litt i ett med jobb i det siste, og har ikke hatt tid til å tenke. Særlig etter påske har det vært fullt av viktige deadliner osv, og de fleste dager har jeg vært på jobb til forbi leggetid for å bli ferdig med alt. Sikkert spesielt krevende siden jeg har ansvar for 10.klasse, som har mange avsluttende prøver, eksamener og karakterer som skal settes. Men idag hadde jeg mulighet til å ta en frikveld uten å ha en horde presserende arbeidsoppgaver hengende over meg. Med en etterlengtet anledning til å gjøre hva jeg ville, skulle man tro at det siste jeg tenkte på var ting som hadde med jobb å gjøre, men neida…
Ble kjempetrist over at det bare er noen få uker igjen til tiendeklassingene mine skal slutte. Det at sommerferien snart er her, er en delt glede. Det har vært et utrolig stressende og krevende år, og det blir fantastisk med en lang pustepause hvor jeg bare kan nyte livet og gjøre som jeg vil. Men samtidig er det vanskelig å se frem til ferien fordi den setter et endelig punktum for daglig samvær med tolv mennesker som er herlige og unike på hver sine måter, og som jeg har blitt veldig glad i. Skulle ønske jeg ikke ble så glad i elevene mine, slik at det hadde vært lettere å gi slipp på dem. Av alle utfordringene jeg har møtt i år, føles det å la “barna mine” dra sin vei som den største. Men i det minste er jeg takknemlig for at jeg ikke trenger å gi slipp på alle på én gang. Åttende- og niendeklassingene kommer heldigvis til å være der også etter at sommerferien er over.
Det må være en utakknemlig jobb å være regn, speselt i nærheten av slike uttalte soltilbedere som meg. Når værmeldingen studeres, er det stor sol som får frem jubelropene, ikke skyene med dråper. Men når det kommer til stykket er jeg egentlig veldig takknemlig for at det regner av og til. (Det må dog bemerkes at det ikke skal regne for ofte, og at regndråpene helst bør falle rett nedover istedenfor bortover (=nedbør og sterk vind samtidig) slik det gjorde på den kanten av landet der jeg vokste opp.) Det er på sin plass med en hyllest til regnet. Så herved følger 15 situasjoner/opplevelser o.l. der regn er best:
Beroligende lyd
Man kan senke skuldrene, slappe av og puste ut. Ikke noe “følt press” om å være i krampaktig godt humør for å passe inn i omgivelsene, slik som i strålende sol
Man kan gjemme seg litt for verden (f.eks under en paraply) og tenke i fred selv om man er ute blant andre folk
Få ting som slår en gåtur i skumringen med lett regn når man har mye å tenke på eller snakke med Gud om
Dersom man går på en øde vei og synger eller snakker høyt med Gud, og plutselig møter folk (som sannsynligvis antar at man er helt skrullete), kan man gjemme seg under paraplyen idet de går forbi (mens man ler for seg selv)
God bok, tekopp, pledd, rolig bakgrunnsmusikk (eks. Sarah Brightman) og stearinlys, mens regndråpene treffer bakke utenfor vinduet. (Obs: her funker det også med stormregn)
Perfekt når man er så daff at man ikke orker å finne på noe en fridag. Kan bare ligge i senga og se filmer e.l., man må ikke ut og “nyte sola når den først er der”
Perfekt også når man trenger ryddedag, vil sy/redesigne klær eller vil drive med andre innendørs hobbier
Utrolig frisk luft. Alt blir nytt på en måte, naturen lukter annerledes
Helt annen synsopplevelse i forhold til i sol hvor man går og myser og alt blir veldig lyst. (De to synsopplevelsene kan ikke rangeres da; jeg er veldig glad i å se solstråler falle på ting også!)
Når man f.eks er på vei hjem (uten paraply) og det plutselig begynner å styrtregne. Bare å gi opp med det samme: man blir klissvåt på få minutter allikevel, så like greit å bare nyte det. Danse med regn i ansiktet, hoppe i sølepytter og rulle seg i vanndammer (ok, har ikke prøvd rullingen da…)
Å gå tett under samme paraply (forutsetter lett nedoverregn).
Når det er så varmt (både i luft og vann) at man kan bade mens det regner, og svømme lenge uten å bli kald (funker seff. også i sol, bare annerledes opplevelse)
Når man ligger i et vanntett telt og skal sove, og hører regnet mot teltduken. Utrolig søvndyssende, evt. praktisk dersom man har en samtale som man ikke vil at alle i naboteltene skal høre.
Gratis bilvask
Disse punktene nytes selvfølgelig mest når værmeldingen lover flere uker med strålende sol og varme fra og med neste dag
Har akkurat sett filmen om Keith Green for første gang, og gråter… Flere år siden jeg først ble rørt over historien, livet hans og sangene hans. Ekstra sterkt å se det på film, kanskje nettopp fordi han har inspirert meg så mye allerede. Veldig trist at han døde så ung (og synd på Melody++), men er enda mer rørt av den radikale lengselen etter Gud som han hadde, samt hvordan han lot Gud bruke ham den tiden han levde. Vil også leve sånn, søke Gud over alt annet, og ikke gi meg med mindre. Og lengter etter å kjenne mennesker som ser det på den måten. Kristne lengter ofte etter så mangt, uten at det i seg selv er galt (eks. ha de riktige svarene, leve i tråd med Guds regler, løse profetier, få flest mulig til å tilhøre samme kirkesamfunn som dem selv osv). Men skulle ønske jeg la merke til flere som lengtet etter Gud Selv.
Keith har skrevet mange utrolig bra sanger, deriblant denne:
Like a foolish dreamer, trying to build a highway to the sky
All my hopes would come tumbling down, and I never knew just why
Until today, when you pulled away the clouds that hung like curtains on my eyes
Well I’ve been blind all these waisted years I thought I was so wise
But then you took me by surprise
Like waking up from the longest dream, how real it seemed
Until your love broke through
I’ve been lost in a fantasy, that blinded me
Until your love broke through
All my life I’ve been searching for that crazy missing part
And with one touch, you just rolled away the stone that held my heart
And now I see that the answer was as easy, as just asking you in
And I am so sure I could never doubt your gentle touch again
It’s like the power of the wind
Like waking up from the longest dream, how real it seemed
)
